Mouin Rabbani er en nederlandsk-palestinsk Midtøsten-analytiker som har spesialisert seg på forholdet mellom Israel og Palestina og på palestinske anliggender. Her gjengir vi et innlegg han skev den 31. desember på Threadreader:
– Den israelske korrespondenten Barak Ravid hadde en interessant artikkel i Axios 29. desember. Den aktuelle artikkelen gjaldt en telefonsamtale nylig mellom Biden og Netanyahu. Artikkelen omhandler delvis USAs innsats for å overtale Israel til å overføre de palestinske skatteinntektene som Israel skylder til de palestinske myndighetene (PA). Først litt bakgrunn:
Fra begynnelsen av okkupasjonen i 1967 håndhevet Israel et felles marked og tollunion mellom Israel og de okkuperte områdene. Dette betydde handel og pengepolitikk, og saker som toll, skatt og valuta ble ensidig bestemt av Israel og pålagt Vestbredden (inkludert Øst-Jerusalem) og Gazastripen - fremmed territorium hvis palestinere ikke er israelske statsborgere.
Palestinere betalte samme toll og samme omsetningsavgift som israelere. Utenrikshandelen ble fullstendig kontrollert av Israel. Hvis for eksempel palestinere ønsket å eksportere appelsiner fra Gazastripen eller olivenolje fra Vestbredden til Europa, kunne de ikke gjøre det direkte.
Snarere måtte de selge produktene sine til Israels landbrukseksportselskap AGREXCO, som deretter ville eksportere dem til Europa som israelske produkter. AGREXCO var også hovedeksportøren av ulovlige israelske bosettingsprodukter til Europa.
Europeerne, som liker å preke skinnhellige til resten av verden om menneskerettigheter og rettsstaten, bekymret seg ikke over en slik praksis og utgjorde AGREXCOs største marked. Heldigvis gikk selskapet konkurs i 2011.
Det avgjørende poenget med det påtvungne fellesmarkedet er at Israel utformet sin økonomiske politikk ut fra hva som var best for den israelske økonomien, og deretter påla den palestinske økonomien denne politikken.
Gitt den økende forskjellen mellom de to økonomiene over tid, skapte det en situasjon der palestinere tjente som jordanere, men ble skattlagt som israelere, men i motsetning til hverken jordanere eller israelere kunne handle fritt med resten av verden.
En av Israels hovedprioriteringer i Oslo-avtalen fra 1993 var å sikre at palestinerne ikke ville bli økonomisk uavhengige. Noe som betydde at Israel var fast bestemt på å hindre PA fra å ha myndighet til å utvikle egen handels- og pengepolitikk.
Dette ble oppnådd gjennom den israelsk-palestinske protokollen om økonomiske relasjoner fra 1994, også kjent som Paris-protokollen og innlemmet i Oslo-avtalen.
I samsvar med disse bestemmelsene fortsatte fellesmarkedet og tollunionen uforminsket. Den nye israelske shekel (NIS) – introdusert på 1980-tallet etter at den israelske lira (IL) ble verdiløs på grunn av voldsom inflasjon i kjølvannet av invasjonen av Libanon i 1982 – forble lovlig betalingsmiddel innenfor territorium der PA hadde jurisdiksjon. PA fikk forbud mot å utstede en egen valuta. Merverdiavift ble bestemt av Israel, og PA var forpliktet til å justere sin egen merverdiaviftssats i samsvar med hva Israel bestemte.
Det samme gjaldt tollavgifter og tilhørende tariffer. Hva palestinerne kunne (og ikke kunne) importere og eksportere ble også bestemt av Israel.
Egypt og Jordan, som begge hadde fredsavtaler med Israel, kunne ikke fritt eksportere sine produkter til PA-territorier eller importere fra dem, siden slike saker var regulert av Paris-protokollen.
Hvis jeg husker riktig, var det en tidsplan som indikerte hvilke varer jordanske selskaper hadde lov til å eksportere til PA, og i hvilke mengder.
Nøkkelinstrumentet i Israels hender for å håndheve slike ordninger var dets fortsatte kontroll over grensene, mellom Vestbredden og Jordan, og frem til atskillelsen i 2005 mellom Gazastripen og Egypt.
PA-tilstedeværelsen ved disse grensene på 1990-tallet innebar aldri kontroll. En palestiner som returnerer til Nablus fra Beijing eller London via Allenby-broen som forbinder Jordan med Vestbredden, for eksempel, ville gi passet sitt til en PA-grensetjenestemann, som deretter ville gi det til den israelske soldaten som satt i en bås bak ham skjult av et toveisspeil. Hvis palestineren ble ettersøkt for avhør, trakassering eller arrestasjon av israelerne, ville han bli levert til dem.
Denne kosmetiske ordningen ble avskaffet under den andre intifadaen da Israel nok en gang tok full og direkte kontroll.
I henhold til Paris-protokollen har Israel også full kontroll over klarering av import og innkreving av toll. Dette betyr at Israel har rett til å inspisere og godkjenne/avvise all import som er bestemt for palestinere på Vestbredden og Gazastripen.
Det betyr også at Israel innkrever, på vegne av PA, alle importavgifter og relaterte tariffer på varer og tjenester som er bestemt til disse territoriene.
Som spesifisert i Paris-protokollen skal Israel ved slutten av hver måned overføre til PA de forskjellige skatter og avgifter det har samlet inn på deres vegne, minus et behandlingsgebyr på tre prosent. Den samme ordningen gjelder skatter betalt av palestinere som jobber i Israel, som Israel trekker tjuefem prosent fra. (Noe mer, siden de tre prosents behandlingsgebyret påføres summen av hele den månedlige betalingen).
Selv om Israel siden 2005 ikke lenger har kontroll over grensen mellom Gazastripen og Egypt, gjelder disse ordningene fortsatt for varer og tjenester importert til Gaza fra Israel, som står for størstedelen av importen med tanke på Egypts samarbeid og håndhevelse av den israelske blokaden.
Palestinerne burde selvsagt aldri ha akseptert en slik urettferdig ordning, og burde umiddelbart ha erkjent potensialet –som etter mitt syn helt sikkert ville utnytte – for at Israel ville bruke og misbruke disse ordningene for politisk vinning.
Men den palestinske ledelsen var overdrevent ivrige etter å få ballen til å rulle når Oslo-avtalen ble undertegnet, og handlet ut fra at Paris-protokollen, i likhet med Oslo, bestod av midlertidige ordninger som skulle utløpe innen fem år – dvs. innen 1999, og bli erstattet av en annen traktat. De månedlige betalingene, må det understrekes, besto utelukkende av palestinske midler som Israel insisterte på å samle inn på vegne av PA.
I bytte godtok Israel en juridisk/traktatforpliktelse til å overføre disse midlene til PA på månedlig basis. Disse overføringene utgjorde også over to tredjedeler av PA-budsjettet.
Med andre ord, det tok ikke lang tid for Israel å innse at dets evne til å holde tilbake overføringene utgjorde et kraftig instrument som kunne utnyttes for politisk innflytelse.
Fra og med slutten av 1990-tallet ville Israel – under Netanyahus første embetsperiode – periodisk holde tilbake månedlige betalinger under ulike påskudd for å svekke PA eller presse den til å akseptere ulike israelske krav.
Over tid begynte Israel også ensidig å trekke fra beløp fra disse overføringsbetalingene for å gjøre opp gjelden til palestinske selskaper og enkeltpersoner – ikke gjeld fra PA selv – som skyldtes israelske selskaper.
På andre tidspunkter har Israel nektet å overføre hele beløpet for den månedlige betalingen, og hevder å protestere mot den tiltenkte destinasjonen for den delen av overføringene de holder tilbake (f.eks. trygdeutbetalinger til familier til palestinere som vansmekter i israelske fengsler eller er blitt drept av Israels soldater og bosettere). Israel har med andre ord hevdet retten til å bestemme hvordan PA bruker budsjettet sitt.
Ved tidligere anledninger har PA nektet å godta delbetalinger. Dette har skapt en budsjettkrise, noe som betyr at PA ikke kan betale lønningene til sine sikkerhetsstyrker, hvis hovedrolle er å håndheve okkupasjonen på Israels vegne.
Press på den israelske regjeringen fra det israelske sikkerhetsetablissementet, Washington, og Brussel, som er like forpliktet til å holde okkupasjonen jevnt frem til tidenes ende, har en tendens til å løse problemet.
Selv om Hamas tok makten på Gazastripen i 2007, er en del av PAs budsjett fortsatt bestemt til enklaven. Opprinnelig var disse begrenset til for eksempel pensjonsutbetalinger til pensjonerte PA-ansatte, eller lønnsutbetalinger til de som adlød ordre fra Ramallah om å gå til streik mot Hamas-styret. Nylig ble det oppnådd avtaler mellom PA og Hamas der PA ville bruke den delen av den månedlige overføringen Israel hadde samlet inn fra Gaza, til å betale lønn til embetsmenn på Gazastripen, og å dekke kostnadene ved import av medisiner, elektrisitet importert fra Israel og lignende. Dette utgjør rundt tretti prosent av den månedlige overføringen.
Etter Hamas-angrepene 7. oktober proklamerte Israels finansminister, den høyreekstreme messianske sionisten Bezalel Smotrich, som tar til orde for – som første skritt – å avvikle PA og umiddelbart og totalt annektere Vestbredden, at han ville stanse de månedlige overføringene under det falske påskuddet at PA støttet angrepene og bar ansvaret for dem. Etter offentlig fordømmelse fra det israelske sikkerhetsetablissementet, som fryktet virkningen tiltaket ville ha på palestinske sikkerhetsstyrker på Vestbredden i en tid det israelske militæret var fullt opptatt med sitt folkemord på Gazastripen, ga Smotrich delvis etter. Han gikk med på å overføre den månedlige betalingen til PA, men insisterte på å holde tilbake de tretti prosentene PA normalt ville utbetale på eller på vegne av Gazastripen.
Idet han enda en gang demonstrerte en urokkelig prinsippfasthet når det gjelder penger, nektet Abbas å akseptere en delbetaling. Netanyahu, som ser en mulighet til å svekke PA ytterligere, er sannsynligvis enig med Smotrich.
Enda viktigere, han trenger den glødende ekstremisten ved sin side for å holde sin regjeringskoalisjon intakt.
Som bringer oss tilbake til Ravid, Biden og Netanyahu. I følge Ravids fortelling har Biden forsøkt å overtale Netanyahu til å overføre pengene til PA slik at sikkerhetsstyrkene mottar lønnen sin og ikke vil skape en ny krise for Israel på Vestbredden.
Biden mener også at PA kan styrkes tilstrekkelig til å styre det som er igjen av Gazastripen etter at folkemordet har gått sin gang. Netanyahu derimot har gjentatte ganger og offentlig motarbeidet enhver rolle for PA på Gazastripen.
Hans preferanse er at det ikke vil være noen igjen i territoriet til å styre, og hvis det ikke er mulig, vil han gjerne se lokale myndighetspersoner som adlyder Israel administrere forskjellige deler av enklaven.
Men Netanyahu forstår også at Israels folkemord er helt avhengig av Bidens ubetingede militære og diplomatiske støtte, og må derfor late som om han tar USAs bekymringer på alvor.
For dette formål hadde Netanyahu under en tidligere samtale med Biden foreslått å sende den tilbakeholdte delen av betalingen til Norge, som så kunne beholde den til det ble funnet ordninger for å tilfredsstille Israels krav om at ikke noe av midlene skulle gå til Hamas (som de heller ikke har gjort tidligere).
Presentert for dette alternativet av amerikanerne, godtok Abbas det. Det ser ut til at Israel satset på at PA ville avvise det, og stilt overfor PAs aksept begynte de å gå tilbake på det.
Under deres siste telefonsamtale indikerte Netanyahu overfor Biden at han hadde fått betenkeligheter fordi han ikke stoler på nordmennene, og at Biden i stedet burde presse Abbas til å godta en delbetaling.
Ifølge Ravid var Biden tilstrekkelig opprørt overfor Netanyahu til at han brått avsluttet samtalen.
Ravid siterer deretter amerikanske tjenestemenn som dels beskriver Biden som frustrert fordi han "strekker seg til det ytterste for Bibi hver dag, og når Bibi så skal gi noe tilbake og ta en politisk risiko, er han uvillig til å gjøre det"; dels som fornøyd fordi Netanyahu indikerte at Israel ikke har avvist det norske alternativet og "fortsatt jobber seg gjennom saken med sikte på å konkludere"; og dels som å ha hatt en "god og produktiv" samtale med Netanyahu.
Med andre ord, Biden, som ønsker å se PA bemyndiget og installert på Gazastripen, har aldri tenkt på å insistere på at Israel bare skal oppfylle sine traktatforpliktelser overfor PA. Han brukte i stedet telefonsamtalen på å prøve å overbevise Netanyahu om å akseptere Netanyahus eget forslag.
Da dette mislyktes, insisterte han heller ikke bare på at Israel implementerte sitt eget initiativ og var ferdig med det. Som jeg tidligere har bemerket som svar på rapporter om at Biden og hans rådgivere avskyr Netanyahu, må sistnevnte tenke: Med fiender som disse, hvem trenger venner?
Netanyahus problem er at med mindre Smotrich gjør innrømmelser, kan ikke Netanyahu godta sitt eget forslag uten å komme i konflikt med Smotrich. Det er en konflikt som kan få Israels regjeringskoalisjon til å implodere.
Sett i et bredere perspektiv er dette i hovedsak en diskusjon mellom Biden, Netanyahu og Smotrich om hvem av dem som har rett til å velge hvem som styrer Gazastripen. Biden vil ha PA, Netanyahu vil ha håndplukkede kompiser som står til rette for Israel, og Smotrich ønsker å reetablere Israels bosetninger i territoriet. Ideen om at dette spørsmålet bør avgjøres av palestinere, blir avvist av dem alle.
Som Khalid Turani treffende karakteriserte denne israelske regjeringen i kamp seg imellom midt inne i en israelsk-amerikansk politisk uenighet: en gjeng bankranere begynner å slåss om hvordan de skal fordele byttet før de forlater lokalene, for så å slåss med sjåføren av fluktbilen deres om hvilken rømningsvei de skal ta.
Gitt det som staten Israel holder på med på Gazastripen, som snart går inn i sin fjerde måned, kunne han også ha lagt til at slagsmålet finner sted natten før ranet, og at gangsterne ennå ikke har funnet ut hvordan de skal knuse safen.